Hei NLCK!
Det tok litt tid å få skrevet dette, men nå må den ut for vi er i ferd med å kjøre inn i Mongolia. Mye av reisen er ligger på bloggen vår, transeurasia.no så der kan dere se løpende oppdateringer. Siden vi hadde stor glede av de få kildene som fantes på nettet om den siste biten fra Yakutsk til Magadan har vi skrevet på engelsk så flest mulig kan få glede av det. I forhold til bloggen er nok denne fortellingen mer springende og preget av mine egne innfall og lyster. Ikke er den veldig kronologisk og ikke mer sannferdig enn at det kunne vært skrevet av en journalist.
Først må jeg vel si at det er fantastisk å eie Landcruiser å bli kjent med folka i Landcruiserklubben. Vi i «Oslo-teamet» kjøpte vår røde rakett (HJ60) av Offroadguru Solli. Han satte nivået ved kjøre den fra Egersund til Oslo for oss! To dager etter kjøpet ringte han dessuten og ville forsikre seg at alt var vel. Både før og etter har han dessuten vært et oppkomme av kunnskap og tips om alt fra pakking til dekktrykk. Fantastisk! OffroadGuruSolli foreslo også at vi skulle snakke med Dracan for råd og tips.
Det passet perfekt siden vi trengte et blinklysrelee og det kunne vi få fra Blåkua. Et ønske om et relee ble raskt til en invitasjon, og noen dager senere sto jeg på gårdsplassen til Dracan. Der fikk jeg kjøpt en del deler jeg trengte og, enda mer fantastisk, låne en haug dyre reservedeler. Sist men ikke minst fikk vi også her en masse tips og råd og en -bli kjent–gjennomgang av bilen.
Vi har dessuten fått dekk og felger fraktet til Oslo, og kjøpt deler på vei gjennom Valdres. Konklusjon er enkel, NLCK er en gjeng utrolig hyggelige og hjelpsomme mennesker.
Mesteparten av turen så langt har gått på asfaltvei av varierende kvalitet, noe har vært grusvei og vi har hatt to dager med enkel kjøring i terreng og oppkjørte tråkk. De to dagene var turen inn til Aralsjøen, eller rettere til restene av Aralsjøen. Siden 1960 har sjøen skrumpet inn til bare en skygge av seg selv og tilbake ligger store sand- og saltsletter.
Vi stoppet bilene før saltet ble påtrengende og bakken fortsatt var hard og slo opp camp. Deretter tuslet vi ned tilsjøen. En fantastisk følelse av villmark og store tomme sletter. De to dagene bidro også til å avsløre at fjæringen bak på den røde bilen trengte en fiks. Dermed gikk ferden til nærmeste fikse- og trikseverksted. De tok fjærstål fra en Kamaz lastebil og satte inn i stedet for de vi hadde brukket. Bilen er blitt lavere bak, men ellers virker de nye fjærene bra.
Våre HJ60 vekker også oppsikt. Folk tuter og vinker. Det går mange Toyotaer her og ikke så rent få LC-er, men det eldste som det går mange av er 80-serien.
De spesielle bilene, kartet over turen i vinduet og vår totale mangel på brukbar russisk ser også ut til å løse de fleste problemer når vi blir stoppet av politiet. Og politiet stopper oss i ny og ne etter innfallsmetoden.
Med tusenvis av reguleringer som knapt noen bryr seg om er det vanskelig å reise i denne delen av verden uten å til enhver tid bryte en lov. Heldigvis synes ikke politiet det er noe problem, så lenge de selv får være med å bryte loven de også. Det har gått ut noe penger, men stort sett så fungerer smil, peking på kart, babling på norsk (som er like bra som engelsk), mer smiling og god tid.
Å bli stoppet av politiet blir litt som å handle på torget. Først ser du skeptisk på tomatene og rister oppgitt på hodet når torghandleren sier en pris. Likevel plukker du opp et par, og babler tilbake.
Torghandleren halverer sin pris. Til slutt peker du på en råtten flekk, legger tomatene tilbake, sier «Nei takk, men ha en fortsdatt god dag» og kjører din veg. Silkeveien fortejener vel egentlig også noen ord, men de ordene er i ferd med å dukke opp på bloggen.
I gamle dager gikk handelen med silke, krydder etc fra Kina til Europa. Andre veien gikk det stort sett bare metall. På en måte gjør vi det samme. Vi har lommene fulle av moderne metall (mynt og visakort) og benytter dette til å skaffe oss silke, håndtverk og eksotiske opplevelser. Når bilene til slutt er shippet hjem til Oslo har vi fått til det samme som de handelsreisende gjennom 500 år på silkeveien. Metall har vandret mot øst mens silke, krydder og eksotiske opplevelser har reist vest til Norge.
En handelsreisende kan dessuten lett få gullfeber. på bildet under ser vi Thorstein med 400 000 Som. Så store pengebunker har vel knapt vært sett siden Treholt-saken. Skuffelsen var derfor stor da det stort sett viste seg å holde bare til hotellrom og noen få liter diesel. Hotellet så bra ut men var elendig. Vann kom det bare av og til, mens derimot kloakkdunsten fra badet var konstant.
Dieselen derimot kom på saftflasker og jerrykanner og så elendig ut. Den ble båret for hånd ut av en stengt bakgård og tømt på bilene. Diselen laget masse fin sort røyk, men virket ellers som en drøm.
Dieselgutta drev også dollar-veksling. I Uzbekistan får man minst 50% mer for pengene om man veksler svart. Aldri fikk vi bedre kurs enn i dieselsjapppa. Det bør vel nevnes at intet av dette sto skiltet på døra og mest må regnes som en lukrativ bi-geskjeft. Og hvordan vi fant frem til riktig dør? Ja det er en annen historie.
Siden den røde bilen gjorde krav på oppmerksomhet og ville ha nye fjærer ble den blå litt misunnelig. Den ble furt, rød i kinnene og veldig varm. For å gjøre det hele verre ville hun ikke kjøle og vifte seg selv. Denne nykken måtte hun selvsagt få en dag da vi skulle snirkle oss over to fjellpass på 3100 og 3500 meter.
Kokende het og blå på panseret pustet hun seg opp bakkene i førstegir.
Jevnlige «kolde avrivninger» og påfyll av vann i svingene fikk henne dog til topps. Nå er viften atter i orden og den blå damen feier først bortover veien.
Gamle damer er fortsatt eldst når de bare får den oppmerksomheten de krever.
Om noen få dager kjører vi inn i vestenden av Mongolia. Deretter venter 7-10 dager med grus og sand.
Veiene består i all hovedsak av oppkjørte tråkk. Dette er det samme området som de fleste kjører i Mongol Rally. Da skal det bli artig å se hva vårt uzbekiske bladstål er godt for.
Hilsen Utpaatur – Thorstein