Til de av dere som synes det har vært for mye småprat og tull har jeg derimot liten trøst.
For å komme inn i Mongolia må man passere grensen. Ikke helt uvanlig. Køen for å få utreisestempel i passet var 5 meter lang så rask hoderegning burde gi noe slikt som 5 minutter, eller 15 minutter. Vi var dog advart om sen avvikling så vi stilte oss opp med ro i sjelen og en time eller to som forventning. 8 timer senere fikk vi det etterlengtede stempel. De påfølgende 8 stempler fikk vi på tre timer og vips var vi der veien ender. Mongolia er nemlig stedet der landskapet er så vakkert og lettkjørt at behovet for vei er minimalt. Dermed finnes det noe asfalt rundt Ulaanbaatar, en del opparbeidet grusvei her og der og masse flott kjøring i sand og småstein der det måtte passe sjåføren. Kommer det seks biler i mot – i parallell, velg en av de 3 andre veiene.
Gode følgesvenner Peter og Robert, med den blå folkevognen i bakgrunnen.
I passkontrollkøen ble vi kjent med to østerrikere, Peter og Robert, og ble raskt enige om å ta en tur mot fjellene sammen. Så raskt som en vind ordnet vi oss med en guide og satte kursen fra byen Ölgii mot ingensteder. Etter en grei dag kjøring på supermorsom småvei kom vi til guidens foreldre. De bodde i en ger, det tradisjonelle nomadiske teltet. Foreldrene var borte, men familien ellers var der. Det var også en ørn, som vi etter litt nøling fikk holde på armen.
Gjensidig skrekkblandet fryd?
For de som skulle lure så er en ørn en god del større enn en spurv og betydelig mindre enn hvalsnapper. Med ca 12 kg på armen setter man fort albuen mot hofta for å spare krefter. Ulempen er selvsagt at nebbet da kommer betenkelig nær øynene. Problemet løses ved å smile, si at det var veldig kult og lempe ørnen over på nestemann i køen. “Spis neste mann du, han er mye saftigere enn meg”. Og det prøvde den i hvert fall til dels med Espen, som plutselig fikk ørnenebbet gjennom fleecejakken sin…
En rask ridetur og vi var ved neste attraksjon. I nabogeren hadde de fanget en ulvunge denne våren. Den var bitte liten, med kroppsspråket til en hvalp og var søt nok til å bli alles favorittkjæledegge. Merkelig å tenke på at en superkjælen, overkosete liten pelsklump under andre omstendigheter hadde blitt en vill, glefsende, sauejagende ulv.
Kan vi ta ham med hjem?!
Om så dette ikke var nok, tok vi opp vårt brevkurs i føring av ubåt. Vi har jo lenge ønsket å få klarhet i hvordan store dieselmotorer kan fungere under vann, så i det vi så en elv som så dyp og fin ut satte vi i gang. Plopp sa det, og bilen sto i 30 grader med panseret langt under vann. Vann ble grådig slurpet inn gjennom luftfilteret og til alle deler av motoren slik som sylindre og motorolje. Det ble bare å innse at det var ikke slik man kjørte ubåt.
Bil nr 2 ble raskt plassert i posisjon og ved hjelp av vårt utmerkede slepetau og litt kjøring i lavgir sto bilen atter på tørt land. Det var en stor skuffelse at det ikke lå en fisk i motorrommet, men det ble kompensert av all den fine mekkinga vi fikk gjøre.
Et par raske telefoner med satellittelefon, og vi fikk beskjed om å ta ut glødepluggene. “Vet dere hvor de er?”, “Selvsagt vi er jo ikke helt bortreist”. Deretter tok vi ut dieseldysene. Tre ganger så mye jobb, dobbelt så skjørt, gir seks ganger mer utfordring. Etter mange timer skruing, tapping og pumping med Hello-Kitty sprayflaskepumpen var bilen atter tørr. Så var det bare å vri om nøkkelen. Og den startet. Ikke. Etter mer tenking og fjerning av en helt overflødig del, fikk vi start og kjørte kry hjem til byen. Der ble det en verkstedtur med tetting av diesellekkasje og hjemmesnekring av ny pakningsring i aluminium.
Rural idyll i Mongolia – teltene heter GER.
Slik går dagene og en plutselig hast fikk oss til å sette nesa mot Ulaanbaatar. Det skulle ta omtrent en uke. Etter en tre-fire dager med fantastisk grusvei og terrengkjøring var vi så i Bayankhöngör, det vil si så nære Ulanbaatar at panikken grep oss. Vi måtte finne noe mer moro kjøring. Dermed satte vi kursen rett nordover mot Tsetserleg. Det ledet oss til en fantastisk elvekryssing, oppover en flott vei på elvebredden og så til en ny elvekryssing.
Etter litt tviling setter kaptein Moe seg bak rattet. Den blå bilen har jo fått snorkel siden sist og er dermed uovervinnelig. Ikke en gang et sovjetisk atomdrevet fartøy kan hamle opp med en HJ60 med snorkel! Tut, tut og med passe mye fart bærer det ut i elva. Etter nærmere ettertanke virker strømmen ganske stri. Vannet rekker dessuten stadig høyere på bilen der den ufortrødent kjører videre mot motsatt bredd. Mistet den ikke litt fart, mon tro? Jøss, se der slår bølgene over panseret selv om han står nesten stille. Det var pussig. Hvorfor parkerte styrmann Moe der, mitt uti og på det aller dypeste… Nei der rygger han vist. Men bevege seg, det gjør han ikke.
Høy vannføring på Mongolsk parkeringsplass.
Så var det bare å løpe uti med slepetauet. Snorkelen gjorde at motoren fortsatt gikk, så ingen problemer. Men slepetauet når jo slettes ikke tilbake til bredden og helder ikke til der det var grunt. F…. På motsatt bredd dukker det derimot opp et par lokale helter. De veiver og gestikulerer at det kommer en bil ned fra den andre siden. I tillegg har Gollum vadet ut til bilen og sitter på panseret med slepetauet klart.
Strømmen foran bilen er derimot så sterk at heller ikke Gollum er villig til å krysse og siden ingen av oss kan krysse ved å gå på skumvirvlene, blir det lassokast. En Kamaz lastebil kommer fra andre siden og har også en slepewire. De lokale helter beveger seg forsiktig ut i elva mens Gollum for n-te gang forsøker å hive slepetauet over. Etter en evighet av forsøk lykkes det og bilen blir dratt i land. Hurra, endelig, etter 2 timer og vann i kupeen til rett under setet både foran og bak.
Den observante leser har nå fått med seg at Styrmann Moe, Mr Gollum, Den blå HJ60-båt, en Kamaz og 5 lokale helter er på feil side av elva. Den slags bekymringer skylles effektivt vekk ved å åpne dørene. Vann og sjøgress velter ut og latteren sitter løst. Natten blir brukt til tørking og soving og med morgengry kommer mannsmot og vi setter kursen nedover på motsatt side av elva for å finne en bedre kryssing. Etter en time får vi en lokal mongol på hest til å vise oss en kryssing. Det har regnet uvanlig mye, så han bruker 3 forsøk. Etter en god natt på bra hotell setter vi kursen mot Ulaanbaatar uten ytterligere videreverdigheter. Litt finlesing av kartet avslørte dessuten at vi hadde 11 elvekryssinger igjen foran oss, så nok en gang kan vi vel si vi ble reddet av gongongen.
Ulaanbaatar kommer som en overraskelse. I et land med nomader, nomadisk bebyggelse (telt og enkle vinterkvarter) kommer man plutselig til en relativt moderne storby. Både svært behagelig og litt underlig. Eventyret Mongolia er på en måte over, men man kan tørke, vaske støvet av alt utstyret (for den bilen som var for prippen til å leke ubåt) og sist, men ikke minst, drikke seg til mot. Noe av denne drikkingen tok form av sake. Som ble inntatt under et måltid på Ulaanbaatars beste sushirestaurant, sammen med en tsjekker vi hadde møtt tidligere. (Han kom kjørende i en gammel Skoda Felicia. Bilen var for så vidt bra, men siste gang han hadde vært på verksted, hadde verkstedet glemt å sette på hjulnavet, med den konsekvens at han nå sjekket bilen hver halvtime for å finne ut om hjulet fremdeles satt fast på…) Utvalget var begrenset, men all fisken var rett og slett meget god (noe som kom som en positiv overraskelse etter Barnaul…).
Sushi for dem som ikke liker fisk..
Om Ulaanbaatar slår sushirekorden fra Barnaul er vi ikke sikre på. Det er mulig vi må finregne litt på avstand til saltvann før vi avgjør saken. Men vi er uansett meget fornøyd med å ha fortært et solid sushimåltid så langt fra vann som Ulaanbaatar. Mongoliaoppholdet ble avsluttet med et besøk i Khustain National Park, hvor verdens siste villhestbestand. Systematisk oppavling har ført til at man nå har en stamme på ca 300 hester, der man for noen tiår siden startet med kun tre (ja, TRE) enkeltindivider, hentet inn fra andre land, siden den siste villhesten på mongolsk jord forsvant en gang på 1970-tallet.
Villhester.
Vi har vært både positivt og negativt overrasket over veiene i Mongolia. Positivt, fordi vi kunne kjøre enkelte av strekkene på halvparten av oppgitt tid i turistguiden, noe som betyr at landet nå bygger vei i rasende fart (men bevares, det er mye igjen…). Negativt, fordi den dagen Mongolia er asfaltert fra vest til øst, har landet mistet noe av den mystikken og sjarmen vi kom for å oppleve, og blitt litt likere alle andre land. Til andre som fristes av å dra dit (dvs kjøre dit med firehjulstrekker); dra nå, mens det enda er mye igjen av det gamle Mongolia igjen å oppleve, og mens veinettet fremdeles i stor grad består av krøtterstier som flytter på seg hver gang hjulsporene blir for dype, vaskebrettene for brutale, eller simpelthen fordi det har regnet litt mye…
Etter et par dagers hvile har vi nå satt kursen mot Russland. Og vi har begynt å kjenne lukta av Kolyma Highway eller “road of bones” som amerikanske dramaturger velger å kalle det.
Ulaanbaatar: Rød bil før vask, nye dempere og nye bakfjærer.
Ulaanbaatar: Rød bil etter vask, nye dempere og nye bakfjærer. Takk ARB Mongolia!
Skrevet av Thorstein
Foto av Immelie
Dag 45: 205 km
Dag 46: 0 km
Dag 47: 139 km
Dag 48: 0 km
Dag 49: 201 km
Dag 50: 138 km
Dag 51: 221 km
Dag 52: 0 km
Dag 53: 453 km
Dag 54: 432 km
Dag 55: 44 km
Dag 56: 44 km
Dag 57: 388 km
Dag 58: 418 km
Dag 59: 0 km
Dag 60: 109 km
Dag 61: 149 km
Total avstand: 14364 km