At Nouakchot er en trist plass ja. Det kan jeg skrive under på. Kvelden før tilbragte vi i Nouadhibou (jeg blandet de to navnene i den forrige posten), og det var som å være i en annen verden. Absolutt alt i Nouakchott var vederstyggelig, enkelt og greit.
Da har jeg endelig kommet til den siste posten i reisebrevet. Den er skrevet på jobb-pc'en og siden jeg fortsatt er i statene så er det en litt fantasifull tilnærming til særnorske bokstaver som ikke er så enkle å taste inn her borte.
(Skal se om jeg får gått over og redigert når jeg kommer på min egen pc igjen seinere idag)
Vi reiste fra St. Loius etter en liten forsinkelse pga. turens eneste tilfelle av afrikamage. Jeg aner ikke hvordan vi fikk det til, men ingen av oss blei dårlige. Det gjaldt alle de 5 nordiske lagene faktisk. Det var noen som fikk det etter målgang, noe som kan komme av at man da slappet litt mer av og lot rutinene løpe litt løst, men underveis var det absolutt ingen problemer. Det var en av tingene jeg så for meg at kunne komme til å bli et problem underveis, men vi har tydeligvis vært flinke og hatt vår porsjon flaks. Det gikk hvertfall dugelige mengder antibac underveis.
Vi trengte ikke å kjøre langt ut av byen før vi var ute i ødemarka igjen. Det var fortsatt løs sand som utgjorde "veiene" så vi var veldig fornøyde med den nyervervede komforten.
Vi vurderte mye frem og tilbake før vi reiste om vi kom til å trenge snorkel eller ikke. Svaret er hvertfall ettertrykkelig nei, da dette var det eneste vannhinderet vi møtte underveis. Det var kanskje 20cm dypt og jeg tror nok vi ganske greit kunne funnet en vei rundt.
Etter flere dager med veldig vekslende landskap kom vi denne dagen virkelig inn i savannebeltet sør for sahara (Fritt oversatt etter sub-saharan savannah belt).
Men selvom landskapet hadde endret seg litt så var dyrelivet fortsatt mye det samme.
Midt ute i ingenmannsland fant vi også en liten del av det lokale dyrelivet som blei en perfekt souvenir for bilen vår.
Litt senere ble vi tatt igjen av en av motorsykkelgjengene som var med. Det var ikke noe spesiellt spor man trengte å følge, så vi var plutselig 4 biler og 4-5 motorsykler som lå mer eller mindre ved siden av hverandre innimellom trærne og over brinkene. Det var utrolig kult å se og det virkelig som om vi plutselig var i et gammel tv-klipp fra Paris - Dakar.
Et av de kuleste øyeblikkene på turen.
Etter noen timer med offroadkjøring kom vi tilslutt ut på veien igjen for å ta igjen litt tapt tid. Vi hadde veldig, veldig langt igjen på dagens etappe og det var en siste offroad-etappe igjen på det siste stykket inn mot kveldens camp og dit hadde vi lyst til å komme før det ble mørkt.
På veien dit kjørte vi forbi det som er en av islams store helligdommer, byen Touba. Det ble oppfordret til å være ekstra hensynsfulle når vi kjørte gjennom her og ikke spille høy musikk eller ta bilder og gjøre andre obskøne ting som kanskje kunne fornærme de lokale og pilegrimene som var her. Vi hadde veldig lyst til å kjøre rett gjennom byen for å fått med oss den opplevelsen også, men pga tidspress tok vi heller veien som gikk utenom. Vi hadde tidligere erfart at å komme seg gjennom bysentrum langs veien kunne være en langtekkelig affære. Bildet viser hvertfall en av de mange islamske buene som ledet inn mot byen.
Vi rakk jo selvfølgelig ikke frem til campen før det ble mørkt. Den siste offroad-delen ble gjort i stummende mørke og det støvet så mye at bare den fremste bilen kunne se veien. Resten av oss lå med 2 meters avstand og fulgte baklysene til den som lå foran. Det varte i over 2 timer og var utrolig slitsomt!
Dagen etter fikk vi hvertfall sett campen. Det var under massevis av Boab-traer. Er veldig kult område der vi hadde litt tid til overs morgenen etterpå. Heldigvis.
Morgenen etter bar det avgårde til en landsby i nærheten som var rallyets offisielle bistandsprosjekt dette året. Det var samlet inn haugevis av skolemateriell, klær, landbruksreskaper og forskjellig som ble høytidelig overrakt under en liten seremoni med stort sett hele rallyet samlet.
Det var naturlig nok stor stas, og fotballene fra Galloper-teamet var nok noe av det mest populære.
Etterpå fikk vi en liten omvisning i landsbyen for å se hvordan be bodde og levde. Alle sammen var superhyggelige og det var veldig interessant å se. Vi hadde jo kjørt forbi mange sånne landsbyer og nå fikk vi se hvordan de var på insiden.
Vi fant tilslutt ut av vi måtte komme oss avgårde hvis vi skulle rekke frem til mål denne dagen også, men det tok ikke mange hundre meterne før turens første skikkelige uhell var et faktum.
Denne lille rota gjorde sitt med både dekk, felg, fjær og demper på Brainstorm-bilen.
Og mens de reparerte det som gikk bestemte vi oss for å undersøke enn ulyd som hadde dukket opp på veien inn mot campen kvelden før. Det viste seg at ramma hadde knekt rett bak det bakre fjærfestet på høyre sida. Flaks, sa Severin Suveren.
Og som om ikke det var nok så hadde hi-liften til Brainstorm gått helt i stå pga alt støvet de siste ukene. Den hadde ikke trengt å bli brukt så mye før dette.
Men landskapet var stilig da, om ikke annet.
Vi kom oss tilslutt avgårde og haltet oss vi oss til nærmeste vei og valgte å holde oss på den frem til vi hadde fått fikset ramma vår.
Etter langt om lenge og litt lenger enn langt kjørte vi plutselig forbi en liten bakgårdssjappe hvor det sto "Soudeur" med store bokstaver. Vi fikk pressa bilen langt nok inn til at den ikke stakk ut i veien mens de holdt på og de satt igang.
Grunnen til at ramma knakk var jo naturlig nok rust, så godset rundt var langt ifra det beste å få heft i. Derfor tok det litt tid og kreative løsninger for å få lappet det sånn høvelig sammen. Resultatet ville nok fått en garvet inspektør fra vegvesenet til å gråte en liten skvett, men det holdt nå sammen resten av veien og jeg ble tilogmed invitert inn på middag til familien som drev verkstedet. Stefan valgte heller å tilbringe pausa på en bar i nårheten.
Etter dette bar det rett til dagens camp. Det hadde skjedd nok allerede, så det var ikke den dagen vi fant på mest sprell.
Morgenen etter fant vi en ape-kolloni rett ved der campen hadde vært...
... Noe særlig Stefan satt stor pris på.
Denne dagen ventet grenseovergangen til Gambia. Den siste på turen. Vi var ikke akkurat bortskjemt på service, så vi hadde ikke altfor høye forhåpninger denne gangen heller. Det var kanskje like greit at forventningene var lave, for det varte og rakk før vi kom gjennom denne gangen også.
Tilslutt var det nesten bare vi og NoWay-laget som var igjen, men en av fordelene ved at det tar en evighet å komme over grensa er at man blir utrolig glad når man først får lov til å kjøre over.
Siden det allerede var langt på kveld før vi kom oss avgårde så valgte vi å kjøre forbi dagens camp og heller dra rett til den neste for å kunne ta en hviledag dagen etter. Det ble selvfølgelig veldig seint, nok en gang. Men det var utrolig deilig å legge seg den kvelden og vite at hele dagen etterpå var fri og stort sett skulle tilbringes ved et svømmebasseng.
I tillegg til å ligge ved poolen så dro vi på fuglesafari på Gambia-elva, der Stefan tok veldig naturlig på rollen som Kaptein pga. capsen.
Men det mest spennende vi så på safariet var en flokk Tyskere som ikke virket som om de hørte hjemme der.
Så var altså den siste dagen av rallyet kommet, og vi skulle bare gjennomføre sjarmøretappen ut til Banjul, som er hovedstaden i Gambia. Det var en ganske kort etappe, så vi tillot oss å bruke litt god tid om morgenen og bare ha en fin tur den siste biten. Det fant vi jo fort ut at vi ikke burde gjort, for dette var virkelig en av de dagene der ting ikke gikk så veldig på skinner.
Det startet med at vi måtte taue Gallopern ut av campområdet. I det hele tatt begynnte dette å bli et ganske vanlig syn mot slutten.
Vi var ikke så veldig interessert i å trekke så altfor langt, da vi ikke helt stolte på at ramma vår kunne tåle så mye mer etter den aldri så lille bristen noen dager i forveien. Derfor var det stort sett Brainstorm som sto for trekkinga.
Det var, som på Galloppere flest har jeg inntrykk av, kjølinga som var problemet. Vi fikk fikset det nok til at vi kunne kjøre en times tid for så å fylle vann, vente litt og kjøre en times tid til. Det blei hvertfall nok av pauser.
Plutselig et sted dukket det opp en haug med teremittuer. Litt sært, det var liksom bare akkurat der det var kjempemange av de.
Dette er forresten hva størstedelen av trafikken på landsbygda består av. En sveisa ramme med noen bilhjul, trukket etter et ikke alltid like villig esel.
På vei mot mål!
Nok en av de mange pausene vi fikk pga. kjøleproblemene. Men det var ikke bare ille, vi blei kjent med massevis av lokale som plutselig var mye mer pratsomme enn de hadde vært i områdene vi hadde kjørt gjennom tidligere. Og de var stort sett bare nysgjerrige paa hvem vi var og hvorfor i alle dager vi hadde kjørt så langt, i motsetning til alle de vi møtte underveis som bare kom bort for å få noe av oss.
En annen godbit var at det var haugevis av muligheter til å få tatt seg etterlengtede tissepauser. Vi drakk endel liter hver dag, og det må jo naturlig nok ut igjen tilslutt.
Etterhvert som vi nærmet oss Banjul var det tydelig at rallyet var populært. Nesten alle vinket og heiet oss gjennom de siste kilometerene.
Det siste vi skulle gjøre før vi kjørte til målområdet var å ta ut litt penger, fordi vi hadde allerede erfart at det ikke akkurat kryr av minibanker i Gambia. Så når vi kjørte forbi en fant vi ut at vi like gjerne kunne benytte oss av sjansen.
Dette bildet er tatt omtrendt 2 timer senere. Pga. ustabilt nett (visstnok) så streika hele minibanken omtrendt akkurat når den skulle til å spytte ut pengene mine. Koden var alt tastet inn og en god sum kontanter var muligens på vei ut, så jeg var ikke så veldig interessert i å bare reise derfra.
Det var ikke bare ille da, for Brainstorm klarte faktisk å selge den herpa felgen sin til en fyr som tilfeldigvis gikk forbi der vi sto. Han ville egentlig ha alle reservehjulene til alle lagene gratis, men gikk tilslutt med på å gi en bitteliten slant for det ene som var ødelagt. Det var i det hele tatt ganske merkelig.
Vi traff også Julenissen, i egen høye person.
For å toppe det hele så var det jo selvfølgelig søndag så alt var stengt og ingen var på jobb i banken, men en hyggelig lokal fyr, som het Jonathan, fikk tilslutt kontakt med noen som kjente noen som hadde en fetter som hadde hørt om en fyr som kanskje hadde en nøkkel og tilgang til banken. Det tok en times tid med telefonering, planlegging, forbisnakking og diverse annet før vi tilslutt fikk tak i han det var snakk om. Og joda, han hadde nøkkel og kunne hjelpe oss. Så da satt jeg Stefan igjen ved banken, mens jeg og Jonathan kjørte avgårde for å hente han som kunne hjelpe oss. Når vi etterhvert kom tilbake så hadde de 3 andre lagene forlatt Stefan for å rekke tidsvinduet til målgangen og han virket ikke så altfor høy i hatten der han sto mutters aleine og ventet på oss.
Jeg hadde egentlig ikke trodd det mens jeg sto der og var ganske fortvila, men det endte faktisk lykkelig. Jeg fikk tilbake kortet.
Det hadde ikke vært verdens undergang å fått sperra det på et vis og bare reise fra det, men så lenge det var en mulighet for å få det ut igjen så var jeg ganske mye mer interessert i det.
Ulempen var at det tok akkurat så lang tid at når vi kom til mållinja så hadde de akkurat tatt lufta ut av buen og vi fikk ikke tatt et bilde av oss på bilen under rally-banneret. Det var litt surt der og da, men det er jo egentlig ganske smått når alt kommer til alt.
Dette er altså bildet vi hadde lyst på:
Men dette er det vi måtte nøye oss med:
Dett var dett. Vi var i mål.
Det var bittelitt vemodig, men mest av alt så var det fint å være ferdig. Foran oss lå 2-3 dager med avslapping, bading og etterlengtet, kaldt øl. Det første vi gjorde var å finne en resturant i nærheten for å få oss litt middag, de hadde veldig flotte bilder på veggene som vi valgte å ta på ordet.
Hvem kan motstå det smilet? Mette ble vi hvertfall.
Det jeg sitter mest igjen med når jeg skriver dette reisebrevet er at jeg ikke engang er i nærheten av å beskrive det som foregikk og hvordan det var. Ja, det blei litt lite søvn og ja, det var slitsomt og ja, vi var slitne og skitne og det var varmt og ubehagelig (eller kaldt og ubehagelig) mye av tiden. Men likevel, det er en tur jeg uten å nøle ville gjort igjen imorgen om jeg hadde fått muligheten.
Vi fikk sett en del av verden man ellers ikke får se. Greit nok, man kan reise med charterfly til Gambia, men det blir ikke det samme. Man opplever ikke de virkelige lokale forholdene på samme måten.
Selvfølgelig, det er en alvorlig lang tur og det er ingen tvil om at det koster penger, men det man sitter igjen med er en opplevelse for livet, og selvom man gjør det en gang til så er det fortsatt like unikt hver gang tror jeg. Man kommer aldri til å oppleve akkurat det samme to ganger på rad. Så min oppfordring til alle som kunne tenke seg å være med på noe sånt er at du slutter å prate om at det hadde vært kult å gjøre noe sånt og heller bare melder deg på.
Nå er det kanskje siste året at akkurat dette rallyet blir arrangert, men det finnes mange fler der ute og jeg ser også for meg at noen kommer til å ta over stafettpinnen etter de som arrangerer nå.
Jeg skal hvertfall gjøre det igjen. Vi hadde desverre ikke mulighet til å delta nå på det neste, men jeg satser på å komme mye sterkere tilbake i 2016. Med litt flaks har jeg rukket å reparere bilen innen den tid også.
Vi meldte oss på et års tid før starten gikk og brukte året på å spare penger og å planlegge det praktiske med ferie og alt som måtte gjøres. Det var litt surt for økonomien at vi plutselig ble 2 istedenfor 3 i laget, men etter litt regning så fant vi ut at det fortsatt var mulig å gjennomføre det uten å selge sjela si til Gamle Erik for noen tusenlapper ekstra. Hvis noen har spørsmål direkte knytta til regnskapet vårt fra turen så svarer jeg mer enn gjerne på det aller meste på PM, men jeg kan vel si at hvis vi hadde reist på 3 ukers charterferie med lommepenger så hadde det nok vært dyrere.
Helt tilslutt vil jeg bare takke alle som har lest og kommentert underveis. Jeg håper at vi kanskje kan ha inspirert noen av dere til å komme dere ut på tur og at det kommer flere reisebrev som dette fremover.
Jeg må også takke alle som hjalp oss før avreise. Det er flere fra klubben som jeg skylder en stor takk for veiledning, delelån og nødhjelp. Dere vet selv hvem dere er.
Og, ikke minst: Tusen takk for turen Stefan!
*EDIT: Da var alle bokstavene norske igjen. =)
